head    
         

Den vidunderlige stillheten

«For Nerudas dikt er, i likhet med Whitmans, en lang sang til kontinentet, en stemme som besynger de små menneskenes plass i historien. Pablo Nerudas poesi snakker om deres liv og vaner, om deres sorger og smerte. For også bøkene hans er innredet som husene, fylt opp av hverdag, av skrot og vanlige ting? glass, flasker, bilder, møbler, mat og vin. Av kjærligheten og av havet.» (Pedro Carmona-Alvarez i Klassekampen 5.9.2009)

På en reise til Chile før jul, fikk jeg anledning til å intervjue forfatteren Antonio Skármeta. Før vi dro, gjenoppfrisket jeg filmen Il Postino og leste boka Postmannen og Pablo Neruda eller Brennende tålmodighet for første gang. Den ble oversatt til 35 språk, og det ble laget to filmer av den.

Den norske utgaven fra 1987 er utsolgt, men både filmen Il Postino og romanen fins på biblioteket. Skármetas egen film om boka, Ardiente Paciencia, kan lånes på Goethe-instituttet i Oslo.

Etter at jeg er blitt kjent med Skármetas forfatterskap, er det et stort tankekors for meg at ikke flere av bøkene hans er oversatt til norsk. Og hvorfor vises ikke filmene i Norge? Når det ved årsskiftet annonseres for filmen El Club i Dagens Nyheter i Sverige, blir Pablo Larrain presentert som «regissøren av No». Den er basert på en av Skármetas siste bøker – inspirert av folkeavstemningen i Chile i 1988, da folket sa nei til Pinochet.

Jeg leste Pablo Nerudas selvbiografi Jeg tilstår at jeg har levet på reisen, og ble fortrolig med en dikter som stadig inspirerer. Nettopp fordi han er så sterkt til stede i verden. «Mitt liv er et liv som består av alle liv: alle dikterens liv», skriver han innledningsvis Vi besøkte hans hjem på Isla Negra, der han skrev Den store sangen (Canto General). Vi møtte mange som kunne noen strofer utenat.

«Å skrive poesi er å være fryktløs et øyeblikk. Den poetiske praksisen kan føre den skrivende mot utslettelse eller også til en større beredskap overfor de negative livskreftene», skriver Steinar Opstad i et essay om Ulla Olins Eftervärme (se s. 6). Mange av tekstene handler denne gangen om det som ikke sies. «Den gode samtalen kan sammenlignes med poesi: Det er et slags språklig destillat, som ikke bare består av ordene, men det som henger igjen mellom linjene, og som i beste fall får en ettervirkning», sier Olava Bidtnes i intervjuet på side 9.

Skármeta uttrykker noe lignende i en av filmene sine (i min oversettelse): «Det viktigste i en bok er ikke det som er skrevet, men det som er utelatt. Den vidunderlige stillheten. En hemmelig kontrakt mellom leser og forfatter, som opplever noe sammen uten å formulere det i detalj».

To poeter fra Chile har fått nobelprisen i litteratur: Gabriela Mistral (i 1945) og Pablo Neruda (i 1971). Neste nummer av STEMMER blir et temanummer om lyrikk og ungdomslitteratur, under overskriften Stemmer fra periferien. På den måten vil vi markere at STEMMER høsten 2016 har eksistert i ti år. Møt opp på Litteraturhuset i Oslo når vi har prisutdeling i årets tekstkonkurranse om Uro til høsten (datoen vil bli annonsert på nettsiden vår). Vi har en brennende utålmodighet etter å presentere nye stemmer.
Jeg håper du fortsatt blir med på ferden!

Unn Christensen