head    
         

Konge og prins i barndommens rike

Filmen Barndom og debatten som fulgte brakte meg tilbake til 1997. Den gangen var vi bekymret for hvordan det skulle gå med seksåringene i skolen. Og hvordan skulle det gå med lillebror som ble skolegutt før han fylte seks? Jeg så for meg en liten gutt i en altfor stor skole, der skolens tradisjoner gikk foran barnehagens. Nå sa riktignok både planer og minister at seksårsskolen skulle preges av lek. Men hvordan kunne 28 unger leke i et klasserom med bare to pedagoger? Og hvordan skulle de utfolde seg i en skolebygning som var overfylt lenge før seksåringene var påtenkt? «Frilek i friluft» var skolens melodi. Så het den riktignok Granly, og vi håpet at trærne ville gi et visst ly mot luftige klasserom og planer. Og hvordan skulle lærerne lære å leke? Noen av dem kunne det nok, men hvordan skulle klasserommet bli omformet til et eventyrlandskap i en skolebygning som var mange lysår fra Soria Moria slott?

På sekser’n i barnehagen hadde de mange små steder å være. Ute var det hengekøye og klatretre, sommerfugler og humler, langbord og sandkasser, småsøsken og «gamle» tanter. Ja, gamle var de slett ikke, men de voksne som barna kjente i fjor, var der også i år. Det var trygt på den måten.
«Barna er med og bestemmer, og vi har tid og rom til daglig lek», het det i planen. Der var seksåringene framstilt som konger i barndommens rike.
– Og på tirsdag skal vi ha førskole, sa storebror med strålende øyne. – Vi skal også få lekser, utbrøt han stolt. Aldri har en seksåring gledet seg mer over å lære. En mor sa at hun så fram til seksårsskolen, for da ville barna lære mer. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Gudskjelov at de fortsatt går i barnehagen, for her lærer de så uendelig mye ...

Den uendelige leken fikk blomstre i barnehagen. Barna fulgte langt på vei sin egen rytme og sine egne innfall. Jeg spurte en gutt hvordan leken ble til. «Vi finner på ting begge har lyst til», svarte han. Som en dans uten faste trinn, eller en forelskelse, slik en engelsk pedagog har uttrykt det. Leken tilhører øyeblikket. Derfor nytter det ikke å presse noen til å leke, for leken kommer innenfra.

Storebror, som hadde seksårstilbud i barnehagen, jublet seg gjennom sekser’n med fotball, lek og moro. Lillebror fant veien til skolen før han fylte seks, og ble mottatt av den samme kjærligheten, men med helt andre rammer. Jeg spurte ofte hva han hadde gjort på skolen. «I dag har jeg lært å sitte stille», konstaterte han. «I dag har jeg lært å stå stille.»
For storebror var overgangen like stor. «Ikke får jeg snakke, og ikke får jeg leke», utbrøt han etter kort tid på skolen, men da var han nesten sju.

Lillebror hadde mange gode stunder på skolen, med maling og tegning, tur og lek, samling og bokstaver, høytlesning og latter. Men den uendelige leken var borte. 28 barn i ett rom, timeplan og friminutt hindret det.

Og hva skjedde med alle de fine ordene? Kunnskapsnivået blant norske elever er nå omtrent som før. Leken i skolen er byttet ut med større læringstrykk og flere kartlegginger. Les intervjuet med Margreth Olin på side 2, og se filmen Barndom!

Unn Christensen