head    
         

En uendelighet av stemmer

For STEMMER er alt mulig! Inspirert av dette nummeret om Naturens stemmer kan vi lage et tema om byens stemmer. Mange oss hører hjemme i byer, og byene har også en stemme. Kanskje dette kan bli temaet for en tekstkonkurranse en gang i framtida?
Men har STEMMER overhode har en framtid?

Jeg ser for meg en rekke byportretter i STEMMER – både skjønnlitterære og ikke minst faglitterære tekster. Inspirert av Film fra Sør vil jeg dra til Havana en gang. Fernando Perez ga meg en smakebit så var og øm gjennom Havana Suite, som fulgte 13 mennesker gjennom en vanlig dag. Det var spontan applaus etter filmen, og plutselig kom regissøren inn i salen og svarte på spørsmål. En liten sekvens handlet om John Lennon-parken i Havana, der gamle mennesker, i all slags vær, holder vakt om stauten av dikteren, sangeren og fredshisseren. For, som regissøren fortalte, var det noen som ville fjerne briller og kroppsdeler, og byens innbyggere voktet Lennon og hans park. En sterk stemme, som stadig lever.

Jeg spiser kultur. Under Oslo Bokfestival tidligere i høst, satt jeg i en bakgård på Tronsmo og hørte på en samtale mellom Sofi Oksanen og Chan Koonchung, om å utgi bøker i totalitære samfunn. Chan Koonchung mente at forskjellen mellom Kina og USA var at en Chomsky får lov til å si hva han mener i USA, men myndighetene hører ikke på han. I Kina ville han ikke fått lov til å si det. Noam Chomsky (83) er imidlertid en av verdens mest siterte intellektuelle. Det er ikke synd på Chomsky, men det er kanskje synd på samfunn som ikke lytter til flere stemmer? Som det Amerika vi får se i California Dreamin på side 40/41. Selv om senga til Jack Kerouac ruster, har han fortsatt en tydelig stemme.

Gjennom å løpe får du tankene og setningene til å dale på plass, står det i Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, med referanse til amerikanske Joyce Carol Oates. For å holde det gående må man bevare rytmen, skriver Murakami, og forteller hvordan det å løpe gir noe til det å skrive: «Tankene som dukker opp mens jeg løper, er som skyene på himmelen. De kommer i alle fasonger og størrelser, de forsvinner like fort som de kom.»

Jeg lærte mye av å lese denne lille boka om løping. Først og fremst at det er mer tilfredsstillende å gi opp et prosjekt hvis en har gitt alt: «Når jeg først går inn for noe, gjør jeg det ett hundre prosent», skriver Murakami: «Jeg kan leve med et eventuelt nederlag hvis jeg har gitt alt, men hvis jeg gjør noe halvveis og mislykkes, så angrer jeg på det resten av livet.»

Jeg har viet alle kreftene mine til STEMMER den siste tida for å prøve å få magasinet til å overleve, og utallige søknader er sendt. Hvis det ikke er mulig å skaffe de midlene vi trenger for å betale regningene og gå videre, så får vi gi opp (men det handler egentlig ikke om noe annet enn at hver og en av oss gir bort et abonnement til jul, se annonse på s. 44 …).
Hører du vindens stemmer? Les prisvinnernes tekster (s. 4-7)! Møt lyrikeren Terje Tørrisplass (s.15), og les om Hans Børli og Håkon Tveter (s. 20). Les om ungdom på Finnmarksvidda (s.9), – og møt mange unge stemmer (s. 37/38).

Jeg minnes et tre på Berkeley i California, fylt med studentenes drømmer og dikt. En uendelighet av stemmer. Vi ønsker å utvikle STEMMER videre, og er takknemlige for kritiske innspill og ord.

Unn Christensen