head    
         

Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige

I boka The Sense of Wonder skildrer Rachel Carson, amerikansk biolog og forfatter, hvordan hun undrer seg over mysteriene i naturen sammen med sin lille nevø. Første gangen hun tar han med seg på tur, er han 20 måneder gammel: Hun pakker han inn i et teppe og bærer han ned til stranden, og de skoggerler av glede: «he a baby meeting for the first time the wild tumult of Oceanus, I with the salt of half a lifetime of sea love in me».

Gjennom årene er de på mange oppdagelses­ferder sammen. Det handler om å ha det moro snarere enn å undervise: Hvis barnet skal beholde undringen over livet, må det ha minst en voksen som gjenoppdager gleden, spenningen og mysteriene i naturen sammen med det, skriver hun. For 50 år siden ga Rachel Carson ut Den tause våren (om forgiftning av naturen), men hun skrev også mye annet. Vi har en lang tekst om Den ukjente Rachel Carson i STEMMER nr. 1/2008.

Den undringen hun beskriver kjenner jeg igjen fra skoletida på Forsøksgymnaset. Jeg forlot kjedsomheten bak en pult på den gamle skolen og dro ut på oppdagelsesferd. Alt var mulig i de dager, og slik har det vært siden. Miljøet var åpent og utforskende, det faglige nivået høyt. Det har alltid vært vanskelig å snakke om Forsøksgymnaset med folk som ikke har opplevd det. Temaet på s. 18-30 er et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.

«Å være fri i 1968, er å delta» sto det på murveggen i Sorbonnes. Skoledemokrati og vennskap mellom lærer og elev var viktige verdier ved Forsøksgymnaset, som eksisterte fra 1967-2004. Vi ble opplært til å ta ansvar for fellesskapet og for vårt eget liv. Jeg husker spenningen ved å gå der, ikke minst fordi skolen sto i så nær kontakt med det som skjedde i samfunnet – og på grunn av lærerne som arbeidet der og det engasjementet de hadde. Hvorfor la Oslo kommune ned Forsøksgymnaset, kanskje den eneste skolen i Norge som var internasjonalt kjent?

I alle de årene jeg har arbeidet som journalist, har jeg etterlyst forskning om skoler med en alternativ pedagogikk. Gjennom arbeidet med dette temaet blir jeg minnet om bøkene til John Holt: How Children Fail og How Children Learn. Jeg stopper opp ved en tekst av Adrian Bentzon, den første lederen ved Det Frie Gymnasium i Danmark. Han skriver at vitenskapen bare kan forske i det som foreligger «Gang på gang har vi set legmenn foreta nyskapelser, som vitenskapen erklærer umulige, og når det så likevel lykkes, ble det vitenskapelige univers utvidet tilsvarende».

Hva skyldes det at Pisamålingene har fått så stor innflytelse over skolen? Det faktum at Norge scorer høyt på målinger der elevenes demokratiske forståelse blir evaluert, har blitt lite verdsatt. Det er viktig å slippe til mange stemmer i skoledebatten. I det aller første nummeret av STEMMER hadde vi en reportasje om Friskolen i Århus, som bruker like mye ressurser på undervisning i musikk som i dansk. «De elevene som ikke kan slå på kubjelle, får ekstraundervisning» (STEMMER nr. 1/2006).
«Å være flinkest i PISA-klassen er ikke noe mål i seg selv, så lenge vi ikke vet om metodene fører til diktatur eller demokrati. Vi trenger mer kunnskap om hvordan læring skjer», skriver professor Ivar A. Bjørgen i et bokessay i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 2011/48.

Send oss gjerne noen ord om læringsglede, vi åpner for debatt på nettsiden vår.
Unn Christensen

Unn Christensen