Jonas Hassen Khemiri: Alt jag inte minns (bokomtale)

Alt jag inte minns er en strålende roman. Først og fremst på grunn av alle observasjonene til forfatteren, Jonas Hassen Khemiri. Det er mye en kan kjenne seg igjen i, og mye humor tross det alvorlige temaet. Boka minner meg om Innsirkling-triologien av Carl Frode Tiller.

Av Unn Christensen

Boka handler om Samuel, som er i 20-åra og bor i Stockholm. I begynnelsen av boka får vi vite at Samuel er død. En forfatter oppsøker venner, familie og bekjente for å finne ut hvem Samuel var. Denne forfatteren har selv mistet en som sto han nær. Han vil – av en eller annen grunn – skrive Samuels historie, selv om forfatteren bare så vidt har møtt han. «Gjennom intervjuer med de som sto Samuel nær males det fram et tvetydig og komplekst bilde av han», skriver Bøygen, Litterært tidsskrift ved Universitetet i Oslo, i sin omtale (i nr. 1/16). For hvem var han egentlig? Identitet er et viktig tema i boka. Det er et åpent spørsmål om han tok livet av seg eller ble utsatt for en ulykke, men der har jeg et klart svar. Måten bilulykken beskrives på, tyder på at han tok livet sitt. I alle fall leser jeg boka slik.

Så til spørsmålet: Hvem kjente Samuel best? Ekskjæresten Laide, bestevennen Vandad eller barndomsvenninnen Pantern? De forteller hver sin historie, og uttalelsene deres flettes sammen med uttalelsene til flere andre, slik at det tidvis kan være vanskelig å forstå hvem som sier hva. Jeg begynte å skrive L, V og P i margen, men etter hvert får de alle en tydelig stemme som gjør at du skjønner hvem som snakker.

Gjennom små uttalelser får vi et bilde av Samuel. Bestevennen Vandad – som han også bor sammen med – sier: «Men det var noe i måten som vi snakket sammen på som var annerledes. Vi nevnte aldri jobb, adresse eller bakgrunn.» Dette likte Vandad, som sliter med å bli en del av det svenske samfunnet. Han føler seg vel sammen med Samuel, men er også kritisk til han: «Samuel var en uvanlig lytter. Han lyttet uten å lytte!»

«Ingen kjente Samuel bedre enn meg», sier han et sted. Dette vennskapet er kanskje et kjærlighetsforhold? Både Pantern, Laide og mormoren antyder at Samuel var gay.

Hvem var så egentlig Samuel? Han hadde en tendens til å omgås veldig intensivt med én til to personer av gangen, og det gjorde han sårbar, sier moren, som ikke vil bli intervjuet av forfatteren. Men hun svarer på noen spørsmål og sier at han var nysgjerrig, entusiastisk og kanskje litt rastløs.

Barndomsvenninnen Pantern sier at han var sammen med mennesker som hadde valgt statsvitenskap for å forandre verden og hadde en drøm om å arbeide i UD. Samuel, som arbeider i det svenske UDI, har ikke slike ambisjoner. Han var opptatt av å «fylle på erfaringsbanken» (skaffe seg nye erfaringer), men han var ikke i stand til å nyte noe. Han virket ensom, uttrykker hun. Noe av det samme sier Laide: Han kunne aldri hvile i nuet, men jaktet hele tida på neste opplevelse.

Vandad gir uttrykk for at han skiftet mellom forskjellige personligheter, og flere antyder at han tilpasset seg så mye at han raderte ut seg selv. Dette er også et viktig tema i boka. Det er en ytre handling som går ut på at han låner ut mormorens leilighet til flyktninger etter at hun har kommet på sykehjem. Dette forårsaker en rekke problemer, som beskrives i boka. Mange politiske temaer berøres også. De tre personene som forteller mest om Samuel, hører hjemme i ulike miljøer: det akademiske/politiske (Laide), kunstneriske (Pantern) og kriminelle (Vandad). Mistenkeliggjøring av personer med mørk hud og utenlandske navn blir også tematisert: Bakgrunn og status er nærmest lagret i kroppen på de tre hovedpersonene.

Jonas Hassen Khemiri ble for alvor kjent da han skrev Dagens Nyheters mest delte innlegg noensinne, «Bästa Beatrice Ask» i 2013. Der foreslo han at den hvite, svenske justisministeren skulle tilbringe en dag i hans sko og omvendt. Khemiri er som kjent svensk-tunisisk, og han sier i et intervju med Dag og Tid følgende: «Det var helt utrolig det som skjedde. Det var som om ord hadde et endringspotensial. Teksten ble publisert en onsdag, og søndag satt statsminister Reinfeld i fjernsynet og kommenterte brevet.»

Khemiri fikk Augustprisen for romanen Alt jag inte minns i 2015. Boka er oversatt til norsk og utgitt på Gyldendal i 2016. Den svenske utgaven er utgitt på Albert Bonniers Förlag i 2015.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *