Myriam Bjerkli: Lille Linerle (bokomtale)

Myriam Bjerkli har tidligere gitt ut ungdomsromanene Cyprianus (2007), Mickel i mål (2009), diktboken Rock’n roll, Baby (2010) og fotoboken The Gambia (2014). Hun debuterer nå som krimforfatter, og det gjør hun ettertrykkelig.

Av Kirsten Muhle, Litteraturformidler, Sandefjord bibliotek

https://www.tanum.no/sek-asset/products/9788283301519.jpg?w=960

Lille Linerle er en spenningsroman med voldsomt driv hvor både plottet og handling er viktig, men ikke minst, karakterene og deres handlinger; hvordan personene forholder seg til hverandre, og om hvorfor de handler som de gjør.

Fortellingen følger Mari og moren Sissel, og menneskene rundt disse to. Mari syv år blir kidnappet en oktoberdag i 2005. Hun er vokst opp uten far, og når det en dag står en mann der og presenterer seg som faren hennes, blir hun villig med. Moren, Sissel, var i dette øyeblikket opptatt av den vellykkete sandefjordsadvokaten Petter.

Kidnapperen tar med Mari ned i en kjeller, i et falleferdig hus, på et tettsted nær Sandefjord, kalt Kodal. Romanen alternerer mellom Maris og moren Sissels liv, så vekselsvis i romanen blir vi med i kjelleren. Det er selvfølgelig vondt å lese beskrivelsene av offeret i fangenskap, men disse passasjene er spesielt gode. Den usentimentale tonen, og den undersøkende tilstedeværelsen til barnet, gjør det hele svært troverdig, og til tider også svært skremmende. Det er som om jeg er nede i kjelleren, der hvor det mest umenneskelige, uvirkelige skjer. Her er ingen ting sort/hvitt, her viser Bjerkli frem gråtonene, og viser det komplekse i en slik relasjon. Det er også disse passasjene og beskrivelsene som gjør at skyldfølelsen kan bølge over meg, for jeg vet jo at dette skjer i verden akkurat nå.

Jeg opplever at forfatteren, ved å skrive om dette ubehagelige, også ønsker at leseren skal bry seg om det som skjer i samfunnet. Bry seg om barnekidnapping og vold, om urettferdighet og urimelighet som råder litt for ofte. Romanen ber deg løfte blikket.

Bjerkli mestrer å fengsle meg som leser. Jeg leser ut boken uten stopp. Dette er et resultat av et overskudd i teksten, og det usentimentale ved den, som gjør at man får lov til å oppleve det «i fred», uten føringer fra fortelleren. Dette er noe av det beste ved romanen, og som holder oppmerksomheten til leseren oppe til siste side.

Lille Linerle byr ikke på den hardtslående, og bløthjertede, etterforskeren, eller andre typiske trekk vi ofte finner i krimromaner, men et rikt persongalleri får vi. Alle bærer på sin historie, som avdekkes frem til aller siste side. Forfatteren skriver frem dette persongalleriet med innsikt og interesse for menneskesinnet. Forfatteren legger, slik jeg leser det, stor vekt på belastningene som oppstår etter overgrep, og det er også dypest sett en roman om konsekvenser av hendelser som er traumatiserende. I romanen møter vi flere mennesker som er offer for ulike overgrep, og den viser at dette kan lede mennesker ut i villfarelse og gi dem et «hakk» i empatien.

Romanen kunne med fordel ha vært strammet opp litt i språket i bokens anslag, slik at leseropplevelsen ble jevnere, men dette blir mindre viktig nettopp på grunn av den fengslende historien, og det psykologiske gehøret til forfatteren.

Denne kriminalromanen vekker tanker, følelser og persepsjoner. Forlaget LIV kan føye den inn som en av de bedre bokutgivelsene, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Det legges kanskje opp til flere bøker i denne serien, og det tror jeg leserne kan se frem til. Uansett, oppfølger eller ikke, håper jeg Myriam Bjerkli vil fortsette å skrive romaner.

Dette innlegget ble publisert i Bokomtale. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Myriam Bjerkli: Lille Linerle (bokomtale)

  1. Tilbaketråkk: 2017 – Lille Linerle | Myriam H. Bjerkli

  2. Tilbaketråkk: Myriam H. Bjerkli

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *