Jann Rygh Sivertsen: Hver dag mer av mindre (bokomtale)

Samlingen er satt sammen av tre deler som innbyrdes er frittstående, både når det gjelder tema og motiv. Motiv som går igjen, er naturen, gjerne dens ulike fenomen som kan gi et stakkars menneske mye å gruble over. Men også mye fin poesi.

Av Kirsten Bøe, litteraturviter

Forside

 

  1. del. Ordlendingen

I denne første delen finner jeg mye artig lek med ord, motivene i diktene er såpass forskjellige at det gir rom for mer enn ett bindende tema. Men det går greit. Trenger vi egentlig å gjennomtolke alt mulig? Mange tekster fra nålevende poeter kan oppleves slik som dette. Liker du det, er alt i orden.

Sivertsen skriver flott om fremtidshåp, og har tydelig også et nokså ambisiøst prosjekt, her vist i diktet Øyeblikket: «Jeg vil at hvert ord skal skinne/som små lysglimt/reflektert i andres øyne.»

2. del. Du og jeg

I poesi skriver vi ofte om det lyriske jeg, som ikke må forveksles med skriveren. Likeledes kan en oppfatte det lyriske ‘du’ som en like usikker størrelse. I dagligspråket bruker vi også ofte ‘du’ uten at vi dermed mener andreperson, slik vi bruker det i dagligtalen, som for eksempel i «du vet du har tatt feil, når …»

I denne sekvensen kan en godt tolke diktene slik:

Øynene dine

Ser alltid ned

Var usynlig så lenge

At du tror ingen ser deg nå

Ser heller ikke din egen skygge

Munnen din biter over ord

Jeg vil bare holde rundt deg

I hverandre

Bildet i mitt hode blir en person som holder armene rundt seg selv, kanskje av mangel på nettopp –du, eller et nærvær, eller ganske enkelt et ‘oss’. Derfor har denne delen mer preg av mangelen, lengslene, eller håpet om en ‘deg’ og samliv, i helt bokstavelig betydning:

To halve mennesker/hvisker noe/som kan bli/en sang

 

3. del. Gispe etter lys

Igjen kan motivet, dyret og ‘jeg’, sees som selvreflekterende projeksjon av selvet:

og klør som ikke

lenger er så skarpe

en mage som aldri

helt blir full

vi likner hverandre

dyret og jeg

Dyr, møll, hunder, biller, fungerer alle som bilde for selvets «forstørrelsesglassfingre» og søken etter noe, en mangel, uten at denne mangelen blir klarere uttrykt, i alle fall ikke for denne leseren.

Best liker jeg denne lille vakre gravskriften over en venn og pelsjeger:

Alt er som et pust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei froststjerne, et ansikt

borte

Jo, det hender livet slår sprekker. Fritt etter Hemingway: We are all broken. That’s how the light gets in. Cohen er kanskje mest kjent for bruken av denne metaforen: There is a crack, a crack, in everything/That’s how the light gets in. Og i denne samlingen dukker sannelig dette motivet opp igjen:

Det hender at

den kalde stålpiggtråden

som skjærer i hjertet

løsner litt

Da gisper jeg

etter lys

Fascinerende. De fleste filosofer og ganske mange andre fagfolk er enige om dette, at å leve innebærer lidelse, stress, uro, og om det blir for mye av alt dette, angst. Så fint da, å vite at vi også trenger disse delene av oss selv for å kunne kalle oss et menneske. At den som anser seg som uten lyte, kan være akkurat det, men kun i egne øyne.

I denne delen finnes også en ‘hun’. Jeg får ikke til å plassere henne i motiv, og strever også litt med å finne plassen hennes i tema. Kanskje er hun til slik skriveren selv tegner henne: I vann fra stille skogstjern/og i dråper av sol/mellom fingrene/er hun/men hvem.

Ja, hvem. En kan selvsagt fundere, kanskje burde ‘hun’ ha plass i en annen setting. Slik sett ville samlingen framstå som tettere og mer enhetlig.

Siden har vi verdensrommet, det sublime, det uendelige. Trøsten som ligger nettopp i universets uendelighet. Jeg lar disse ordene avrunde omtalen:

Jeg finner også trøst i

at stjerner som for lengst er døde

fortsatt skinner for oss alle

 

Jann Rygh Sivertsen

Hver dag mer av mindre.

Dikt. Heftet.

Epos Forlag. 2017.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Jann Rygh Sivertsen: Hver dag mer av mindre (bokomtale)

  1. Liselotte Steinwender sier:

    En innlevende, fin anmeldelse som setter ord på mye av det jeg selv opplever ved å lese disse diktene. Dette er Rygh Sivertsens tredje diktsamling og jeg synes han skriver bedre for hver gang og utvikler seg, tør mer, går mer i dybden. Jeg gleder meg til neste bok og jeg gleder meg over denne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *