Slå rot av Miriam Chantal Søgaard

Tekst av Miriam Chantal Søgaard til spalten Leserne skriver, tema: Tilhørighet

Jeg er tjueseks år og har grodd fast her. Må strekke meg opp og gni korsryggen, det tar på å luke bed. Jeg blåser noen hårstrå ut av munnviken, vil ikke ha hendene som er fulle av jord, i ansiktet. Tenker: av jord er du kommet, også videre.

Lirker ut løkblomstene og planter dem i utkanten av hagen. Så de kan visne der og vokse opp igjen til våren.

Vet ikke hvor mange lass med gress og kvister jeg har trillet bort, men landskapet bak uthuset har begynt å endre seg. Jeg må stadig gå lenger før jeg velter trillebåra, og der det tidligere var en skrent, er det nå stadig flatere.

Landskapet er ikke bare mitt, det er meg, og landskapet går inn i meg. Fuglesangen går inn i ørene mine, myggen drikker blodet mitt, lungene er fylt av lufta. Hekken ser ut som en hekk, fordi jeg klippet og formet den, rosetornene glefser etter klærne mine og virker som de vil spise dem levende. Svetten min og blodet mitt finnes i gresset.

Det blir kveld og jeg jakter på brunsnegler med lommelykt. Lager massegraver og dreper hundrevis. Leter ekstra godt ved solsikkene, for jeg vet at brunsneglene elsker dem.

Jeg ser skogen og rognebærtrærne og det blir høst. Landskapet og jeg er modne, og røttene er festa godt i jorda her. Vi skal dø sammen, visne sammen før vi igjen våkner til liv.

Furutrærne som strekker seg oppover lager et rutenett med de trærne som har falt og ligger vannrett, men ubrutte solstråler kan fremdeles nå gjennom om sola står lavt nok.

Begynner å grine når vi må hugge ned den ene spesielle edelgrana. Den sto for nær huset, og det ble mugg på husveggen. Vi måtte gjøre slutt på edelgrana før den gjorde slutt på oss.

Forbanner mugg og råte, brunsnegler, veps, brennesle, tistler og lus. Forbanner museinvasjoner, forbanner klegg som er så hissige at jeg ikke kan oppholde meg utendørs enkelte kvelder.

Vanligvis er det jeg som velger landskapet. Men så blir det vinter og det er landskapet som velger meg. Holder meg fast her, prøver å kvele meg, stenge meg inne. Tar på meg lue og skjerf og går ut likevel.

Tar med meg landskapet innendørs og har laget kranser av gran og ting av mose. Vi har en skål med forskjellige kongler som både barn og voksne har plukket. Vi brenner skog i peisen, vi spiser alle slags nøtter. Leker at vi er ekorn og ler av hverandres imitasjoner.

Noen dager viser naturen seg fra godsiden, og vi har lange turer på ski og i akebakken. De dagene føler jeg det er mulig å samarbeide igjen.

Så blir det vår. Aller først kommer lyden av drypp. Det drypper ned fra takrenner og fjell, så spirer det opp under råttent løv. Vi sanker granskudd i en bøtte og koker saft som vi lager sirup av. Beholder ett glass i kjøleskapet og setter resten i boden.

Jeg tar med meg datteren min ut og viser henne løken som har begynt å blomstre i utkanten av hagen.

Holder henne opp, leier henne rundt, lar henne krabbe på gresset, på grusen, i jorda. Lar henne også gro seg fast og sette røtter her.

Forteller henne at det er her vi hører til.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *