Hanne Eftedal Brathagen: Speilbilder (bokomtale)

Mange av ordbildene er underfundige, og byr på nettopp den type undring vi ønsker oss når vi leser.

Av Kirsten Bøe, litteraturviter.

http://forlagshusetivestfold.no/media/catalog/product/cache/1/image/9df78eab33525d08d6e5fb8d27136e95/c/v/cvoer_speilbilder_1.jpg

Forfatteren skriver i et etterord, at diktene skal skape «mentale bilder og tanker hos leseren». I diktet «Ordbilde» kan dette prosjektet leses svært tydelig: «lyst til å dykke/i ordene/skape ordbilder som/figurative malerier/fargesterke». Problemet blir, at nettopp denne trangen til å skape bilder i en annens hode, er sterke føringer fra en forfatter, og at diktet dermed fungerer selvdestruerende, for her er ingen bilder, bare en føring på hvordan diktet skal oppleves, eller rettere, leses.

Likevel er det innimellom dikt som lykkes i akkurat dette, å lage et bilde i leserens hode som leseren kan bruke til å danne nye bilder: «avtrykk av munnen/i den hvite kalde snøen/en tom grop        /uten et ord».  Her har vi muligheter til å leke frem tolkinger av et spenningsfylt uttrykk, nettopp fordi dette med en åpen (?) munn mot det kalde blir et så sterkt og originalt bilde. Og kanskje litt urovekkende.

Noen av diktene har en nærmest sirkulær form som passer godt for innholdet: «Duene letter/gamle gubber/springer etter/med poser fylt/av brødsmuler/som danser ut/til en sti/fra en fortid/den gang/duene fløy etter». I det gamle Hellas opererte de med et sirkulært tidsbilde, som på mange måter passer bedre for en humanistisk tilnærming til begrepet tid. Alt gjentar seg, som her, i årstidene, men også bildet ‘gamle menn’ vil forsvinne og komme tilbake, igjen og igjen. Slik er det. Slik kan det se ut, slik kan dikt få et uttrykk, om en velger å ikke tolke historien lineært.

A propos gamle Hellas; i et av diktene omtales en ‘gresk symfoni’. Jeg må innrømme at dette skurret godt i ørene. Direkte oversatt blir ‘symfoni’ noe sånt som ‘samlyd’. Men grekerne laget ingen symfonier, det vi vet, de holdt seg til kor og enkle instrument. Symfoniene kom til adskillig seinere, nesten et par tusen år seinere. Er dette pirk? Ja, men diktanalyse er finlesing av svært korte tekster, som bør være korrekte i bruk av, ja nettopp, ordbilder.

Når dette er skrevet, vil jeg også skrive at jeg skulle ønske at det var mer av en friere form, og et mer forløst språk. De sirkulære diktene hvor avslutningen henter inn sin egen begynnelse. De åpne ordbildene uten føringer for leseren. Det er her skriverens stemme blir tydeligst. Mange av disse er underfundige, og byr på nettopp den type undring vi ønsker oss når vi leser.

Å skrive dikt er ikke lett, og en trenger ofte mye tid, både i lineær og sirkulær forstand. For å få dem slik vi vil de skal være, trenger vi også distanse fra eget prosjekt. Jeg tror samlingen som helhet ville skodd seg på dette.

Diktboken er illustrert. Jeg hører nok til dem som synes at dikt for voksne skal stå på egne bein, diktet skal skape sine egne bilder, i leserens hode. Jeg har derfor valgt å avstå kommentar på denne delen av utgivelsen.

 

Hanne Eftedal Brathagen

Speilbilder

innb/illustrert Sigmund Nyberg.

LIV Forlag 2016.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *