Utdrag fra ungdomsroman – Domen

Domen fikk hederlig omtale i fjorårets konkurranse med tekster for barn og unge, med åpent tema. Vi sakser fra juryens uttalelse: En dystopi fra Heidal! Ideen er forfriskende, og vi skulle gjerne ha lest mer enn dette spennende utdraget fra ungdomsromanen Domen. Forfatteren har skapt et troverdig fortellingsunivers. Formmessig er teksten også vellykket. Fortellerstemmen bruker et effektivt språk som passer historien og fungerer godt. Historien er uten tvil nøye gjennomtenkt og grundig utviklet, men lest som et utdrag er det for mange detaljer og overforklaringer som tidvis forstyrrer innlevelsen. Vi oppfordrer absolutt forfatteren til å fortsette jobben med prosjektet.

 av Nina Borge

Hendene er svette da jeg dytter opp den halvåpne døra inn til rådhuset. Døra er kald mot fingrene, og lukten av noe fremmed ligger i rommet. Det står sortkledde Ronda-soldater rett på innsiden. De har skinnjakker, tettsittende bukser, og over skulderen bærer de automatvåpen så store at en skulle tro vi var i krig. De stopper meg med en enkel håndbevegelse.

«Det foregår et privat møte», sier soldaten. Han har mørkt hår som stikker ut under hjelmen, og de brede kinnbeina får han til å minne om noe jeg så på en film en gang.

«De veit jeg kommer», sier jeg og presser meg forbi han. Soldaten strekker ut en arm på størrelse med låret mitt og griper tak i meg.

«Du venter her.»

«Ja, ja, slapp av da», sier jeg og rykker unna. Det banker i kroppen av uro, og det er ikke soldatene som skremmer meg mest. Han snur seg og går mot døra til rådssalen. Jeg venter til han har åpnet den før jeg smetter forbi den andre soldaten og løper med lange skritt.

«Shit», mumler jeg idet jeg kommer opp på siden av soldaten og ser inn i rådssalen. Det sitter tre mennesker rundt bordet, mamma, Henry og David. De snur seg mot meg, og jeg rekker å se alarmen i mammas blikk før soldaten presser meg tilbake mot veggen.

«Vi har en jentunge som vil inn på møtet», sier soldaten med trykk på jentunge.

«Ja vel, og hvem er så det?» Stemmen er kjent. David holder taler på torget i Grimsbo hver gang han kommer. Han forteller oss status for Domen, som regel er den tragisk med innstramninger på alle områder og med trusler om sanksjoner og represalier om vi ikke skjerper oss. Det er ikke lenger enn noen år siden at han kom inn i stua vår som et svevende sinnbilde. Nå har de fleste hologrammene gått i stykker, så det ville være fåfengt med sendinger for Grimsbo. Jeg trekker meg tilbake og skjønner min egen idioti. Det var en grunn til at jeg var den eneste som løp mot helikopteret.

«Ah, det der er Lisas datter. Hun har, ja, hva skal vi kalle det, Lisa? Disiplinære problemer, eller det har jeg hørt av sønnen min», sier Henry, og selv om jeg ikke ser ansiktet hans, kan jeg forestille meg det sleske smilet. Jeg har lyst til å knurre.

«Slipp henne inn», kommanderer David. Soldaten tar tak rundt skuldrene mine og plasserer meg i døråpningen. Pulsen min er for høy da jeg møter blikket til David. Jeg har aldri sett han så nært før. «Velkommen …» Han gestikulerer mot meg med en spørrende gest.

«Sofia», svarer jeg og kremter bort nervøsiteten. Davids øyne er mørke, nesten sorte i det gylne ansiktet. Han har grå striper langs tinningen, og jeg skimter arret som strekker seg fra øyet til øret på venstre side av hodet. Ryktene sier det er en skuddskade fra et opprør i Kvamsjø for mange år siden. Han rekker hånden mot meg, og jeg presser min egen til å ta den. Grepet er på grensen til smertefullt, og jeg ser konturene av musklene under den hvite skjorta hans.

«David.» Han holder hånden og blikket mitt så lenge at svetten presser seg frem nedover ryggen. De mørke øynene rommer mer enn jeg forstår. Nysgjerrighet? Galskap? Jeg holder pusten helt til han slipper meg.

«Sofia har vært med på rådsmøtene. Hun skal ta over for meg, vet du.» Mammas smil når ikke øynene. Det er smalt og stemmen hennes er tonet ned. «Sånn, Sofia. Du kan gå igjen nå, dette er ikke et møte for deg.» Blikket hennes skifter over til meg, og jeg ser advarselen.

«Nei, Sofia blir. Det finnes ikke bedre læring for henne enn dette.» David drar ut stolen ved siden av seg og klapper håndflaten mot den mens han ser på meg. Jeg kaster et blikk på soldaten bak meg idet han stenger døra. Ingen vei tilbake. Jeg synker ned på stolen og lar blikket skli en runde i rommet. Det er tre soldater til her. To av dem ligner mennene i gangen med digre automatvåpen og skuddsikre vester som buler ut under skinnjakkene. Jeg lurer på om de er varme i det klamme rommet, om de svetter på ryggen sånn som meg. Øynene mine utvider seg da blikket mitt faller på den siste soldaten. Han står lett henslengt med ryggen mot den mørke treveggen og fikler med et eller annet i den ene hånden. Han har verken våpen over ryggen eller skuddsikker vest. Blikket hans er festet på meg, og en overraskende varme bygger seg opp i kroppen. Det er han.

«Dette er sønnen min, Alexander», sier David. Alexander gir meg et kort nikk. Jeg nikker tilbake før jeg drar blikket vekk fra han og rister bildet av ansiktet hans ut av hodet. Det er rart å se et ansikt fra en plakat i levende live, i alle fall et ansikt som hans. «Hvor var vi? Ja, det stemmer. Vi snakket om håndhevelse av mine lover på deres grunn, som du så fint sa det, Lisa.»

Mamma nikker og kremter. «Jeg har sagt det tidligere, David, ved forrige møte mellom deg og Utkantene. De som er rammet av Tomheten, har ikke mulighet til å jobbe, de trenger kompensasjon, ikke straffer.» Mammas diplomatiske tone overrasker meg. Hun er vanligvis lite forsonende når hun snakker om David og Eliten.

«Det blir for dyrt med kompensasjon. Det har jeg sagt før, men du har kanskje glemt det?» Det er noe spisst i Davids stemme, og ut fra den knyttede neven som hviler i fanget hans, gjetter jeg på at han sliter med selvbeherskelsen.

«Det var jo også dette andre, hva var det, noe med Tomheten?» sier Henry. Et kalkulerende smil hviler over munnen hans.

Mamma sukker. «Som du vet, er mannen min syk, og jeg har lett etter en kur for han i samarbeid med minnebærerne, men det er håpløst.» Hun lener seg bakover på stolen så avstanden mellom henne og David øker. «Jeg tror Domen stenger for livskraften. Jeg tror det kun er et spørsmål om tid før vi merker andre symptomer, og jeg ber om tillatelse til å lete etter en måte å åpne Domen på.» Stemmen hennes er liten, bedende, og det ligner ikke den sterke moren min. Davids knoke har hvitnet til tross for den mørke huden. Kjevene hans er stramme, og han stirrer mot mamma på den andre siden av bordet.

«Du går for langt. Du har tatt deg friheter overfor meg tidligere, og jeg har tolerert det siden du er en god venn av min kone. Men nå er det nok.» Han snakker så rolig at det er som stemmen kryper over huden min.

«Hva er det foreløpige resultatet av forskningen på denne kuren?» Alexander skyver seg ut fra veggen og kommer nærmere bordet. Mamma snur seg og ser på han.

«Vi vet at Tomheten har tre stadier og at endringer i produksjonen av de hvite blodlegemene har sammenheng med hvilket stadium den syke befinner seg på.» Mammas tone er mildere når hun henvender seg til Alexander.

«Har det fått dere nærmere en løsning?» Alexander støtter en hånd mot bordet og fokuserer på mamma. Han har en dyp behagelig stemme og utstråler en selvtillit som sitter i den rette ryggen og den høflige fremtoningen. Det slår meg at han er en motsetning til faren sin på det området.

Mamma rister på hodet «Nei, dessverre.» Det triste smilet er oppriktig.

«Du ønsker å åpne det eneste som beskytter oss.» David bryter inn, og Alexander kniper leppene sammen før han stikker hendene i lommene og lener seg tilbake mot veggen igjen. «Domen er her for å beskytte oss, uten den er vi så godt som døde. Laura Bokin laget et perfekt økosystem. Kvamsjø gir oss kraft og fisk og søkere – de klager aldri.» Jeg ser mot arret ved øyet og vet han ikke snakker sant. Han peker mot bildet på veggen bak mamma. Det viser snøkledde vidder og et fjell med en foss som bretter seg nedover fjellsiden. Fossen renner ut i Kvamsjøen. Rundt sjøen er det bratte fjellsider der flere av fossene er lagt i rør som ender i en kraftstasjon. «Søkerne er ikke syke, og de sender oss ungdommer hvert år for trening», fortsetter David. «De er mine mest nyttige soldater, de finner lovbrytere og opprørere bare ved å bruke evnen sin.» Han lar ordene henge i lufta. Ryktene sier at søkerne kan lukte på deg én gang og så finne deg hvor som helst. Jeg grøsser. Håper ingen i dette rommet er søker.

Mamma skal til å si noe, men David vifter henne vekk og peker videre mot bildet fra Heidal. «Heidølingene gir oss byggematerialer fra gruven sin, og de gir oss kjøtt fra jakten. De klager ikke på syke løftere, de jobber hardt i gruvene og leverer som avtalt, ikke noe tull, ikke som her. Dere får ikke engang til ordentlige avlinger!» Det knepper i fingrene da han løser opp i den stramme knoken.

«Løfterne drar ikke styrken sin fra livskraften på samme måte som oss», sier mamma. Noe av det beherskede er i ferd med å forsvinne. Jeg tar meg selv i å sitte ytterst på stolen mens hun snakker. «De er eksperimenter fra militæret. Ingen vet hva de gjorde med kroppene deres for å gi dem slik styrke, men de påvirkes ikke av det samme som oss.»

«Eksperimenter, sier du. Typisk arrogante bevarere, tror dere har enerett på livskraften. Løfterne er like knyttet til denne Domen som alle andre!» Davids stemme er hard og høy, og den skremmer meg. Hvor kommer dette sinnet fra? Jeg visste ikke at det var en konflikt mellom løftere og bevarere. Jeg vet at løfterne kjenner kulde når de bruker kraften sin, på samme måte som bevarerne kjenner varme. Det er jo et motsetningsforhold, men likevel, er vi fiender?

«Ikke misforstå meg. Jeg har stor respekt for løfterne og den viktige jobben de gjør i gruvene i Heidal, men problemet med livskraften og Tomheten kommer ikke til å ramme dem på samme måte. Du må høre på meg, David, menneskeliv står på spill!» Mamma lener seg over bordet nå. Bønnen gjør blikket hennes blankt, og jeg vet det er frykten for pappas liv som driver henne.

«Du er gal! Det har du alltid vært! Domen skal ikke åpnes, og det der forskningsprosjektet til minnebærerne dine kan du legge ned. Vi har god nok teknologi til å klare oss uten bevarerne.» Jeg hører mitt eget gisp. Han kan ikke mene det.

«Nei!» sier jeg og reiser meg fra stolen. «Pappa kommer til å dø om vi ikke finner en løsning.» David reiser seg, og jeg rygger av kulden som vibrerer rundt han.

«Så lenge Grimsbo feiler i å levere varene sine, vil dere heller ikke få noe fra oss. Og denne datteren din bør du passe bedre på. Det ville være synd om hun kom ut for en ulykke.» Pulsen min banker i det ytterste laget av huden, og jeg har lyst til å holde hendene over brystet for å beskytte meg selv. Isteden presser jeg dem mot veggen og klamrer meg fast.

«Far, vi trenger ikke å ta noen beslutninger nå; hvis minnebærerne vil forske på en kur, så la dem forske.» Alexander kommer opp på siden av faren sin og legger en hånd på skulderen hans. Davids ansikt endrer seg ikke, med mindre det er irritasjon jeg ser streife det brune blikket.

«Ikke bland deg opp i dette», sier han, før han vender seg mot mamma. «Vi kommer tilbake senere og tar dette mer formelt.» Han nikker mot Henry og vinker på soldatene med en kort kommanderende gest. Jeg møter blikket til Alexander og lurer på hvem han er, om han også er en tyrann – eller enda verre, om han kommer til å bli det. De brune øynene fanger meg på en måte som gjør meg urolig, men før jeg rekker å forstå hva det betyr, er de borte.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *