Huden nesten gjennomsiktig

Utdrag fra essayet «Huden nesten gjennomsiktig», om unge, kvinnelige prosaister

av Jenny Moi Vindegg:

 Så hvilke tendenser finnes? En første, iøynefallende fellesnevner, som jeg langt fra er den første til å peke på, er at unge kvinner ofte skriver om unge kvinner som sliter. De befatter seg nesten uten unntak med de nære tingene: mellommenneskelige relasjoner, skjeve maktbalanser, oppvekst, ensomhet, tap, kropp og (p)sykdom. Karakterene kjenner gjerne på en vedvarende uro, og forsøker å unnslippe egne eller andres skuffede forventninger. Mange av disse trekkene er typiske i samtidslitteraturen som helhet, men tendensen til å vende blikket innover er enda mer gjennomgående i disse bøkene enn i samtidslitteraturen generelt. Romanformen dominerer, men sjangergrensene er ganske flytende. Å skille skarpt mellom prosa og lyrikk synes tvungent – mange av prosaverkene er poetiske i språk og virkemidler, og noen også i form, og unge, kvinnelige poeter skriver gjerne med et narrativt driv, og tar opp mange av de samme problemstillingene. Felles for mange av verkene er at de er knappe i formatet, og at de skriver fram karakterer som veksler mellom sårbarhet og styrke; mellom avmakt eller usikkerhet på den ene siden, og en driv av sinne, vilje og protest på den andre. Et overveiende alvor er gjennomgående: svært få av disse bøkene er lette i tonen, og der humor finnes, er den som regel svart.

 

Les hele teksten i STEMMER nr. 2/2018, som utgis i begynnelsen av november.

 

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *