Geir Sætre: Noen å høre til (bokomtale)

Det hender at en er litt uforstående til hvorfor enkelte bøker gis ut på selvpubliserende forlag, og det er absolutt tilfellet med denne. Boken har en stram og fin komposisjon, et funksjonelt språk som kler den ytre handlingen og karakterer som virker troverdige.

Av Kirsten Bøe, litteraturviter

Noen å høre til

I Noen å høre til er det snakk om fire kjernekarakterer samt en koordinator, som av ulike årsaker søker et hvilested fra hverdagens utfordringer.  Disse grunnene blir gradvis avdekket via en felles dagbok, og de fire karakterenes historier fortelles parallelt med at koordinator (Oscar) opplever grunnleggende endringer i sitt eget liv.  Etter hvert som engasjementet øker, forlater han sin koordinatorrolle og deltar aktivt både i betroelser og i råd til de andre skriverne.

Koordinatoren har en god del til felles med hovedpersonen i Anna Gavaldas bok Saman er einmindre aleine. Oscar går gjennom en transformasjon lik den flere av karakterene i Gavaldas roman gjør. Kanskje foregår transformasjonen hans med sjumilssteg, men folk kan vel plutselig ta fram sider ved seg selv som aldri før har vært vist?

Don Quijotes ånd ligger over landskapet. Oscar bruker tid på denne klassiske romanen under togreisen mellom Madrid og Malaga. Akkurat dette kunne med fordel ha vært bygget mer ut, eller sløyfet helt. Men det finnes helt sikkert paralleller mellom vår Oscar og lavadelsmannen Don Quijote, som kunne tilført dybde til Oscars dannelsesreise.

Forstyrrende er det også at sidene er krydret med trykkfeil. Det er slikt som skjer når en redigerer, noe publiseringsforlaget med fordel kunne tatt seg tid til å røske bort.

Men, som sagt, er det spennende historier karakterene deler med hverandre, og det er vakkert å lese om mennesker som bryr seg om andre, men jeg lurer på om folk tør å skrive slik. For det er historier som avdekker alvorlig kriminelle handlinger, historier som kan få følger for personer i offentligheten og historier som kan få skriveren drept. Ville de tatt sjansen?

Likevel høster Sætre gode poeng på slutten. Noen ting aksepterer vi uten å blunke, mens seksuell legning stadig er et tabuområde som ikke bør deles med andre. Dette kan helt sikkert diskuteres videre. Ikke minst fra et kulturelt ståsted; forskjellene mellom ulike land virker større i dag enn for ti år siden. Dessverre.

I det store og hele synes jeg romanen er god lesning og at plottet er gjennomtenkt og vel bearbeidet. Handlingen er lagt til Spania, og Sætre røper mye lokalkunnskap om både kultur og tradisjon. Jeg leser gjerne mer fra denne forfatteren!

 

Geir Sætre

Noen å høre til

Sætre standup and write 2018

306 sider.

 

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *